Den nye Bergenstriennalen ønsket å tilføre byens kunstscene et utvidet perspektiv. Ifølge lokalpressen ble den for innadvendt til å angå noen andre enn seg selv. Fra august til slutten av oktober inntok den første Bergens-triennalen, Monday Begins on Saturday, en rekke av byens små og store utstillingsinstitusjoner. Kuratorene Ekaterina Degot og David Riff inviterte publikum til elleve fiktive forskningsinstitutter for henholdsvis «Tropical Fascism», «Imaginary States», «Defensive Magic» og så videre. Om det overordnede konseptet skriver Degot og Riff at triennalen er en slags omskrivning av science fiction-romanen den har lånt sin tittel fra (skrevet av brødrene Arkadij og Boris Strugatskij og utgitt i 1965), en bok som ble til «på høyden av den kalde krigens forskningsboom». Degot og Riff vektla at det hele fant sted i Bergen, «en setting som, sett fra utsiden, allerede minner om en utopisk øy tilrettelagt for kunstnerisk forskning». Skildringen av vitenskapelige, ideologiske og feilslåtte utopier gikk derfor igjen blant de noenogførti kunstnerne (også omtalt som «forskere») som bidro til triennalen. I Jan Peter Hammers film Tilikum, vist ved The Institiute of Zoopolitics (også kjent som Visningsrommet USF), fikk vi se glimt av den amerikanske hjerneforskeren John C. Lillys visjoner av en likeverdig kommunikasjon mellom mennesker og dyr. Lilly forsket på 1950- og 60-tallet på delfiner, med håp om å lære dem å snakke. I begynnelsen gikk eksperimentene ut på å manipulere levende dyrs hjerner med elektroder for å kontrollere reaksjonsmønstrene deres. Etter hvert gikk han over til ikke fullt så makabre metoder, der han snarere ville komme dyrene i møte gjennom samvær og felles forståelse. Han engasjerte en assistent som skulle leve mer eller mindre isolert sammen med en delfin hele døgnet over lengre perioder. Tanken var å gi delfinen tilnærmet samme vilkår for språkutvikling som et spedbarn. I Hammers film gjengis assistenten Margaret Howes loggføringer av delfinen Peters aggressive og seksualiserte adferd, som hun imøtekommer på forbløffende nøkternt vis. Imens tilbrakte angivelig Lilly selv store deler av tiden i en såkalt sensory deprivation tank, en lys- og lydtett beholder fylt med kroppstemperert saltvann. Her skulle han kontemplere over bevissthetens egenskaper i sin reneste form, frigjort fra ekstern stimuli. Oppfinnelsen var Lillys egen, inspirert av delfiner og hvalers væren i det våte element – man kan kanskje si at han siktet mot selv å bli delfinen. Flytende i denne tanken, gjerne kombinert med inntak av LSD, søkte Lilly mot en telepatisk forbindelse med dyrene. Triennalen mottok stort sett anerkjennelse fra nasjonal og internasjonal fagpresse. «Noe av det mest spennende på lenge,» skrev Aftenpostens Kjetil Røed. Adam Kleinman fra Art Agenda mente at utstillingen som helhet inviterte til «a kind of pleasure and play missing in the dry theorizing and professing of many large-scale shows». Den lokale pressedekningen har derimot vært mest opptatt av å telle. Besøkstallene for triennalen er for lave, hevdes det (en «publikumsflopp», konkluderte Bergens Tidende halvveis i utstillingsperioden), målt opp mot – de riktig nok massive – tilskuddsmidlene triennalen har disponert. En gjennomgående innvending er også at det tok for mange timer å overvære hele utstillingen. «Du skal være veldig nysgjerrig hvis du ser 70 timer med film,» skrev Nicolai Strøm-Olsen i Kunstforum, idet han hevdet at utstillingen var for krevende og fremstod som en «russisk UFO som har landet, arbeider for seg selv, og for øvrig ikke angår noen andre». Altså omtrent like utadrettet som den psykedelisk visjonære John C. Lilly liggende i mørket i vanntanken sin, kunne man tenke seg. På den andre siden er det et nokså sentralt spørsmål om en virkelig ikke skal belage seg på et nysgjerrig publikum med fordypningsvilje – eller journalister som kan bidra til dette. Bergen er en by hvor selvorganiserte initiativ i form av atelierfellesskaper og visningsrom bare ser ut til å øke uproporsjonalt med befolkningstallet, og på toppen av det hele blir slike initiativ gjerne møtt med entusiasme og midler fra det offentlige. Situasjonen virker i det hele tatt nokså usannsynlig, og kuratorenes ønske lot til å være å tilføre et utvidet perspektiv for byens kunstscene, hvor en utforskning av denne tilsynelatende utopiske utviklingen skulle kunne finne sted. Sannsynligvis vil det lønne seg ikke å avfeie den gale professoren fullstendig før en har skvulpet rundt i tenketanken en stund – telle eller ikke telle, til det punktet hvor noe uventet kanskje til og med begynner å skje. Denne teksten ble opprinnelig skrevet for tidsskriftet Vagant nr. 4/2013, redigert av Audun Lindholm. Comments are closed.
|
DVELEMODUSTekster om ny kunst. TEKSTARKIVEtterbilder, etterord. Om dokumentert historie i samtidskunst
Smittsom identitet. Om Eivind Egelands fotografier Konsentrater og talismaner. Om Petra Dalström, kunstner og keramiker Språket kommer fra en kropp som måler seg selv mot verden Snakke med dyrene. Om Bergen Assembly 2013 Viljen i materien. Om Gunstein Bakkes 'Maud og Aud. Ein roman om trafikk' Teorien om alt. Om Tommy Olssons kunstkritikk Toppbanner: bosotchka
|